Jeg løper fordi jeg må

For å forstå hvordan han endte der, må vi skru tiden noen år tilbake. I 2019 mistet Simen kona i kreft. Simens far fikk hjerteinfarkt, og han innså at han selv var i faresonen. Han hadde spist og levd litt for godt. Litt for mye grillmat og øl.

- Det var en del ting som satte en støkk i meg. Jeg måtte rett og slett ta tak i livet, for å leve lengst mulig, være til stede for de som er igjen og samtidig bearbeide det som var vanskelig, forteller tobarnsfaren.

Sandefjordingen innså at han måtte ta grep. Han begynte å løpe. Mer og mer, lengre og lengre. Det som startet som et grep for bedre helse ble en livsstil, en besettelse og en idrettskarriere.

- Å løpe føltes bra både mentalt og fysisk. Det var helt nødvendig å kunne løpe lange turer for å sortere tanker og få energi. Jeg kunne selvsagt funnet andre substitutter, som å drikke mye alkohol, spise mye eller andre ting. Løping er enkelt. Du trenger egentlig ikke noe annet enn et par sko – og egentlig ikke det engang.

Først begynte jeg å jage sekunder på maraton, men det føltes raskt litt meningsløst. Jeg fant større glede i å gå tilbake til røttene og løpe ekstremt langt. Det er der mennesket genetisk sett kommer fra. Den energien du får av å løpe enorme avstander er helt utrolig og noe som trigger noe spesielt i meg.

I dag er Simen Holvik en av Norges fremste ultraløpere. Han har løpt Norge på langs, fullført en rekke ultramaraton og sommeren 2023 skulle han altså løpe det som av mange omtales som verdens tøffeste ultraløp, Badwater 135, for første gang. 

På dette tidspunktet hadde han allerede løpt mange ekstreme løp, men 48-åringen ville bare ha mer. Flere kilometer i beina under enda mer ekstreme forhold. Han peilet seg ut Badwater som et stort mål.

Jeg ville finne et løp der det ikke var sikkert at jeg kom til mål. Der man hele tiden er på grensa til det som er forsvarlig. Det trigger meg noe helt vanvittig. Ikke bare er det skikkelig langt, det er også brennhett – så det er rett og slett ikke sikkert du overlever. Du kjemper mot elementene. Det er noe dyrisk i det. Det synes jeg er utrolig rått, forteller han.

Simen forberedte seg spesifikt til Badwater i to år. Kun 100 deltakere får stå på startstreken hvert år. For å bli vurdert må man levere en omfattende søknad og ha dokumentert erfaring med ultradistanser i krevende terreng.

- Jeg forberedte meg i to år, først og fremst for å gjennomføre de løpene jeg måtte ha for å kunne søke. Deretter handlet det om å få sponsorer og å gjøre all nødvendig trening, forteller han.

For å i det hele tatt ha et håp om å fullføre, er man nødt til å trene i ekstrem varme.

- Å løpe i et sånt klima gjør at det er utrolig lett å feile. Hvis noe går galt, kan det ende i heteslag – eller i verste fall død, sier han alvorlig.

Simen satt timesvis foran TV-en i en infrarød badstue for å venne kroppen til varme.

- Men det holder ikke. Du må reise til et sted med lignende klima. Jeg dro til Dubai og løp der i 40–45 grader. Hvis du aldri har gjort det før, skjønner du ikke hva det innebærer.

I juli 2024 er han tilbake i USA for å løpe Badwater for andre gang. Han visste hva som ventet. I 2023 overrasket han alle ved å vinne herreklassen i Badwater på første forsøk. Varmen i Las Vegas slår imot ham som en vegg når Simen går av flyet i Las Vegas.

– Når du går ut av flyet i Las Vegas er det sjokkerende varmt, forteller han.

– Tenk deg varmen når du steker ribbe på julaften. Du blir kokt og alt går mye saktere. Når du løper går farta ned, pulsen opp og kroppen begynner etter hvert å stenge ned alt. Du må være ekstremt påpasselig med hva du spiser, for kroppen vil helst ikke fordøye ting. Den vil bare overleve. Det blir en ekstrem kamp mellom deg selv og kroppen. Det er en evig kamp der du bare vil pushe på, mens kroppen vil stenge ned hele veien.

Nå var han tilbake. Ikke bare for å vinne igjen, men han ville sette ny løyperekord. Presse enda litt til ut av kroppen – hvis det var mulig.

Løpet starter på kvelden, etter at sola har gått ned, men det er fremdeles ekstremt varmt. Simen starter i den siste puljen, sammen med de beste.

Når du er ute i ørkenen, bare løper du. Du løper og løper og løper. Det er som om noe i deg skrur seg av, sier han.

– Det er skilt langs løypa som advarer bilister mot å stoppe. Det er ikke et sted å være for mennesker. Det er ingen tegn til liv der, forteller Simen.

Simen er i sonen. Han føler seg bra, og ligger på et tidspunkt an til både å vinne løpet og sette ny løperekord.

– Jeg gikk ut med ekstrem risiko, men følte meg helt konge og helt uovervinnelig. Jeg ble kanskje litt rammet av hybris, for man balanserer hele tiden på en så liten knivsegg. Det skal så lite til før du rett og slett går på trynet.

Med seg har han støtteapparatet sitt i en følgebil. Deres jobb er å sørge for at han får vann og næring, og holder seg nedkjølt i den grad det er mulig. Etter 180 kilometer, og med fire mil igjen til mål, sier støtteapparatet stopp. Simen hadde begynt å sjangle og klarte ikke å løpe rett.

– Jeg ble nok litt for ivrig og for høy på meg selv. Etter 180 kilometer sa kroppen stopp, og støtteapparatet anbefalte meg å stå av, rett og slett for ikke å risikere livet.

– De så at jeg sjangla, og dette er langs en motorvei med trailere. De ble rett og slett bekymra, og de oppfattet at jeg var på vei inn i heteslag.

Temperaturen gjør at kroppen går inn i full overlevelsesmodus.

– Du får problemer med magen, du har diaré og mister mye væske. Nyrene og leveren får kjørt seg utrolig mye. Du må få i deg ekstreme mengder salt, kanskje opp mot to-tre gram i timen. Da leker du med de indre organene. Det er det du kjenner etter disse løpene – at du først og fremst er sliten i nyrene, forteller han.

Milevis unna nærmeste sykehus er man helt avhengig av å stoppe før det er for sent.

– Det var en ekstrem nedtur, men det var nok et fornuftig valg. Man vet aldri hvordan det kunne gått. Jeg er alene med to barn, så jeg kan ikke dø i ørkenen i California.

Jeg har egentlig ikke kjent på frykten for å dø under Badwater, men når jeg for eksempel har løpt alene i Hellas og det har kommet hunder etter meg på alle kanter for å ta meg, da kjenner jeg på en jækla frykt. Så har jeg hatt tilfeller der jeg har vært helt utmatta, vært sulten og tørst og neseblodet har fosset ut fordi jeg har vært helt uttørka. Men da er det bare å ta det med ro og samle seg, sier Simen.

For mange ville nok en slik opplevelse vært så skremmende at de ikke ville forsøkt igjen. Men slik fungerer ikke 48-åringen. I juli 2025 står han nok en gang på startstreken i Death Valley.

– Jeg er supersugen, og det er jo det jeg synes er så kult med disse løpene, at det ikke er sikkert man kommer til mål. Det er stor fallhøyde, og høy risiko.

– Jeg kommer til å gå knallhardt ut og all in, slik som i fjor, men hakket mer fornuftig. Enten blir det løyperekord og førsteplass, eller så går jeg på trynet igjen. Jeg gidder ikke noen mellomting. Enten går det – eller så går det rett vest, sier han bestemt.

Sandefjordingen forteller at han ligger godt an før sommerens Badwater. Å gi seg med løping er ikke et alternativ.

 Jeg løper ikke fordi jeg vil. Jeg løper fordi jeg må, avslutter han.